hits






 







 

..og det er p tide at vi skjnner det selv.

Jeg kjenner jeg blir s sint, jeg blir skikkelig provosert faktisk. Hverdagen gr jo sin gang, og man tror kanskje ikke man blir s veldig pvirket, men pvirkningen sniker seg p uten at man merker det. Vi endrer samfunnets syn p vakkert, hver eneste dag. Utrolig mange profilerte jenter, men selvsagt ogs gutter, med tusenvis av flgere er en "tankevekker" for hvordan man egentlig skal se ut. 

Jeg skjnner at man har ytringsfrihet her i landet, og at som blogger skriver man hva man vil, svarer p det lesere lurer p, og rett og slett at man kun er et vanlig menneske som alle andre. Mennesker med sine egne usikkerheter, med sine imperfections, med sine nsker og sine problemer med egen kropp. Men man m faktisk ha en forstelse for at folk pvirkes av andres valg om ta operasjoner. For meg er det selvsagt, og det burde vre det for alle andre ogs. Er man kjent, s har man pvirkningskraft. Det er dessverre bare snn verden er. 

Vi har skapt og vi fortsetter skape, et urealistisk, unaturlig samfunn, der vi tror at den lettere og rette lsningen er legge seg under kniven, i stedet for skjnne alvoret i situasjonen. Det ytre er ikke det viktigste, om du ikke har det bra i din egen kropp br man frst og fremst ta tak i sin egen psyke, utforske og jobbe med sin egen mentalitet. Uansett om man vil det eller ikke, har valgt det eller ei, s gr man inn i rollen som rollemodell i det man blir en mer profilert figur. 

Vi har snakket om dette kroppspresset s lenge n, og det bare fortsetter og fortsetter. Vi sier til oss selv at det er samfunnet sin feil, men hvem er egentlig samfunnet? Jo, det er oss. Det er Kardashians, det er modeller, det er skuespillere, sangere, bloggere. Bloggere burde bruke stemmen sin s mye bedre enn oppfordre til operasjoner. Selv om det ikke er intensjonen eller tanken bak alle disse "jeg skal fortelle deg om puppene mine"-innleggene, s blir det en indirekte oppfordring. Hele verden kan se p internettet, og det er ikke alltid lett vre forelder og distrahere barna sine fra lese og se alt som finnes her. Men det er s vanlig at bloggere tar fram dette kortet, for legge skylden p noen andre enn seg selv. Som en forsvarsmekanisme fordi at man ikke trr ta ansvar for hva man skriver eller hvilken rolle man har. 

Da jeg var 13 trodde jeg at puppene mine var for sm, og at silikon var lsningen. Da jeg var 14 trodde jeg at jeg at lrene var for store. Det samme gjaldt magen, og da tenkte jeg at fettsuging var lsningen. Da jeg var 16, s jeg at leppene var for skeive og at overleppen var for liten, da skulle jeg ogs nske at jeg hadde penger til fylle leppene. Samme r, flte jeg at rumpa var alt for fettete, at den ikke var nok spretten. Siden jeg heller ikke vil bli fitness-jente, s var den letteste lsningen operere den. For ja, nr man er i denne alderen blir man s lett pvirket at det er skummelt. 

I en alder der man prver finne ut hvem man er, der man sliter utrolig mye med hormoner som lper lpsk, burde man ikke ha disse ekstra bekymringene p skuldrene. Og det vrste er at det kommer fr man er ferdig utviklet eller i det hele tatt har kommet i puberteten. Alle vet ikke hvordan de kommer til bli seende ut som eldre i en alder av 13-16, fordi vi utvikler oss ulikt. 
N kun f r etter at jeg ble moden nok til skjnne at jeg er som jeg er, s sliter jenter allerede i 8-10 rsalderen. Mye har skjedd p fem r. Og det er da jeg tenker at vr verden begynner rase sammen. Flere og flere tar operasjoner, fyller leppene, fikser p puppene, fikser p rumpa. Ingen er stolt over hvordan de ser ut lengre. 
Det som er s fantastisk med utseendet er nemlig det at alle er unike, men vi har skapt et samfunn der alle skal vre like. For det er det man blir til slutt, helt forbanna lik, og s kjedelig verden er og kommer til bli om det fortsetter slik. Og jeg trr nesten ikke tenke p hvor mye tidligere kroppspress og hvor mye utseendet har si nr jeg fr mine egne barn. Jeg har hatt komplekser, og jeg har fortsatt noen f som ligger igjen, men jeg nekter legge meg under kniven, jeg skal jobbe med meg selv, hver eneste dag, s lenge jeg lever. 

Vi har skapt et jvla samfunn der alle SKAL vre like, en haug med svake mennesker som ikke akter jobbe med det man har. Og ja, det er en veldig negativ pstand mot menneskeheten, men det er dessverre sannheten. Vi har forenklet alt sammen, og etter min mening er det ikke slik vi br leve. Vi lever egoistisk, vi tenker ikke. Og vi fortsetter oppfordre til operasjoner og forandringer, for det er slik en drssevis av mennesker tjener pengene sine. Jeg hadde hatt s mye mer respekt for menneskeheten og trodd mer p at vi var en god rase ha p jorden om vi hadde gtt inn for ha mer informasjon om psykisk helse, flere gode psykologer, helsesstre, klasser i skolen. Alt annet enn denne lette utveien. 

For n er vi i 2017 og snart 2018, depresjon og drlig selvbilde slr flere yngre mennesker rett i ansiktet. Det er p tide med en forandring til det bedre. At psykisk helse, at du skal vre fornyd med ditt naturlige ytre, kommer fr det legge seg under kniven og bruke penger, krefter og energi. For livet er ikke enkelt, og det vet alle. Men vi m begynne ta tak i det, jobbe hardt, hjelpe hverandre, sttte hverandre. For vi er ALLE bra nok, akkurat som vi er. Uansett hvordan du ser ut naturlig. 

Jeg er bra nok akkurat som jeg er, uten noe form for plastikk operasjon, uten noe form for endringer. Jeg er bra nok med sminke, men enda viktigere uten sminke. Jeg er bra nok med klr, uten klr. Jeg er bra nok med filter, men ogs uten. Jeg er bra nok, uansett hva samfunnet har formet som "perfekt". Akkurat som jeg er, og det..

..det er faen meg DU og. 

 




 

Once I fell for you I was in a curse, and it was one of the worst kind. You held my inner, adventurous spirit locked, only you could see it, taste it, feel it. Not even me. 

You became a drug I could not live without. Toxic. Burning my skin with every kiss, with every single touch, until it went all the way through to my heart. My skin took years to destroy, but my heart broke into too many pieces for me to find them all, too bandage it whole.

Just by the end of a second, every little piece I had left of myself were gone. 

But by the time I finally understood that our love was fading, you and I was no more, I found myself. 

I was nothing with you. Not me, not free.

Because once upon a time, you were the most important about me. Now you are the one who is nothing without me. Now I am everything without you. Now I am everything with myself.

Now I am free.




 

 

Jeg er en sterk kvinne
........................................................................

 

Jeg tok denne tatoveringen dagen fr min 20 rsdag, som en liten bursdagsgave til meg selv. Det er min andre tatovering. Jeg hadde lenge tenkt p at jeg ville ta akkurat disse bokstavene, p akkurat denne plassen. Tatoveringen grl pwr er veldig mainstream, og det er utrolig mange i verden som har den, selv om jeg liker tro at jeg er unik og annerledes s var det bare noe ved denne. Mange ser p meg som en spontan og gal type, og de fleste tror at jeg tok denne bare for gy.  Selv om alt dette stemmer til en viss grad, s er det ikke den fulle sannheten. 

Jeg har hatt prvelser i mitt liv som har gjort meg til et mye sterkere individ, som alle andre rundt om i verden. Men de siste to rene har virkelig vrt der for forme den jeg er i dette yeblikket. Jeg har alltid trodd at jeg trenger noen rundt meg hele tiden for ha det bra, at jeg ikke er et menneske som kan leve alene, at jeg er avhengig av at noen andre gjr meg sterkere. Jeg var svak, jeg var skjr, jeg var ingenting. 

I flere r har jeg slitt med et press p hvordan jeg ser ut. Som 14 fikk jeg hre at jeg hadde for sm pupper, som brente seg fast og skapte en usikkerhet jeg ikke hadde tenkt p fr. I den samme alderen fikk jeg hre at jeg var feit, selv om jeg alltid har vrt en xs-s. Rumpa mi, leppene mine, nesa mi, smilet mitt. Alle de usikkerhetene som bygde seg opp og skapte et lite menneske, til tro at hun var verdils. Hyden min fr jeg hre om s og si hver dag. Jeg kan tulle det bort, og tar meg ikke s veldig nr av det, men p de drligste dagene skulle jeg nske jeg i hvert fall hadde runda 1.60. Alle disse kjendisene, alle de med en haug med penger, som har forsterket disse usikkerhetene med operasjon etter operasjon. Og det har vrt mange ganger jeg har tenkt "bare hvis jeg hadde penger". Jeg trengte noen som kunne gi meg bekreftelse p at alt det negative jeg tenkte om meg selv, ikke stemte, uviten om at det var jeg som sto med all makt selv for endre mitt selvbilde. 
I flere r der kvinner har blitt sett ned p, blitt et seksualisert vesen, det svakeste kjnn. Jeg vet vi ikke lever i det tidlig 1900-tallet lengre, men gjennom rene s har jeg alltid flt meg som et svakere kjnn. At folk ser ned p meg, fordi jeg ikke hadde et valg om hvilken kropp jeg skulle bli fdt i. At jeg trengte en mann, for det l i menneskets natur. Det trengte ndvendigvis ikke vre det motsatte kjnn heller, bare noen andres nrhet, hele tiden. 

En dag reiste jeg meg opp fra senga, frste gang p flere r, med hevet hodet. Jeg hadde klart noe jeg aldri hadde trodd. Jeg s p meg selv i speilet, for frste gang, uten forakt, uten holde inn trene, uten tenke en eneste ussel tanke om at jeg ikke var slik verden ville jeg skulle vre. Jeg var fin, jeg var bra nok, jeg var meg. Kun meg, utseendemessig s var det null forandring fra dagen fr. Men jeg klarte endelig si til meg selv at jeg var bra. Og det var da min faktiske reise begynte. Mot et sterkere menneske, mot en sterkere kvinne. 
For idealet mitt om at mannen var bedre enn meg, var ikke riktig. Og det var heller ikke alle disse idealene som hadde operert seg vekk fra sitt naturlige utseendet. Mitt ideal er meg, kun meg.

Folk sier alltid at man kommer til angre p tatoveringer man tar. Og jeg vet dette virker som en dum en. Rett ved kjnnsorganet mitt. Men det er det som er hele poenget. Jeg har makt, jeg har girl power og jeg har en powerpussy, som jeg elsker kalle det. Nr jeg blir 50 kommer det nok ikke til vre like spennende og morsomt, men det er jeg full klar over. Og en dag kommer jeg til finne en mann, jeg trenger, det er jeg full klar over ogs. Men dette er en av mange reiser jeg har hatt, og kommer til ha. Min kropp er mitt eget lerret, og de viktigste reisene vil jeg skal sitte p min kropp og fortelle en historie. Og alle kan ha sin egen mening om det, positiv eller negativ, men den viktigste meningen er kun min egen. 
Min storesster tok selv en tatovering nr hun var 16, som hun vurderte fjerne for noen r siden. Men hun sa noe som fikk meg til endre meningen min om tatoveringer helt.
"Selv om jeg har hatt dager jeg tenker at jeg var dum som tok den, s er det fortsatt et minne. Et minne om hvordan jeg var da, og hvorfor jeg er som jeg er n. S hvorfor skal jeg angre p et minne, hvorfor skal jeg ville fjerne et minne? For minner er det viktigste vi kan ta med oss videre."
                             










Depresjon, angst og svnmangel oppleves som et rent helvete. For meg er det lettere danse ut flelsene, enn beskrive de. I natt, rundt klokken 3, satte jeg opp kameraet, skrudde p litt musikk og improviserte. Det som er s skjnt med improvisasjon er at, for meg, kommer det rett fra hjertet. Jeg danser ut flelsene mine p en helt annen mte en hva jeg ellers ville gjort, p en mte er det alt for jvlig, men p en annen mte det beste jeg kan gjre. Selvflgelig hadde det vrt mye bedre om jeg hadde hatt et stort studio, men elsker tenke litt "site spesific" og teste ut hva man kan gjre med et lite rom. 

Denne videoen er helt rlig veldig sr for meg poste. Jeg var p grten s og si hele tiden, for det gjorde s vondt. Helt p slutten av videoen knakk jeg rett og slett bare sammen. Katten min, Zappa, var ute p eventyr, men hun hrte at jeg grt skikkelig. S st og kjrlig som hun er sprang hun inn med en gang for se om jeg hadde det bra eller ikke, og jeg er s glad for at jeg fikk det p film. Det er helt fantastisk at en liten katt, kan gi deg s mye kjrlighet. 


"While everyone is sleeping, I'm dancing my way to tears. Dancing out the pain, the heartache, the tragedy, the suffers, the anxiety, the voices in my head. While everyone is sleeping, my mind turns to a hurricane that got the intention to damage my whole world. While everyone is sleeping, I'm dancing."


Selv om jeg definerer meg som jeg jazzdanser, s blir mitt eget dansesprk fremtredende nr jeg improviserer. Min personlig stil er mer samtidsdans-basert, i hvert fall nr jeg har et lite rom utforske p. Samtidsdans kan vre veldig rart for de som ikke kjenner til kunsten, men jeg syns det er s fint. Som sagt s er videoen filmet p natten, og siden jeg bor i en sokkelleilighet blir lys og kvalitet meget drlig nr det er mrkt ute. 



 


 






Bipolarheten min slr inn stadig vekk, og nr jeg frst bestemmer meg for noe, s skjer det plutselig. Det er litt slitsomt noen ganger, men er ogs veldig glad for at jeg trr. Jeg er veldig impulsiv og nr jeg frst bestemmer meg for noe, s skjer det i det sekundet, og i dag hadde jeg lyst til p klippe hret. Har farget hret en del ganger denne hsten, og gidder aldri bruke penger p frisr. Og siden jeg er s heldig, s er bestevenninna mi, Tea veldig god til klippe. Jeg skal ogs sove over her igjen, fordi jeg trenger bestevenninna mi i denne tiden her, og jeg blir alltid s glad av vre rundt henne.

Fr og etter bildene er helt sinnsyke, og jeg fler jeg ser s mye mer voksen ut. Hret kjennes ogs fantastisk ut, og fikk en liten selvtillitboost. Rart at det klippe bort 10cm med hr kan gjre deg s glad. Jeg er superfornyd, og all cred gr til min personlige frisr, Tea. 

 




(Nr depresjonen er sterkest om natten)

"Jeg lever i min egen lille boble, en ond, mrk sirkel som er fastspent og knyttet alt for hardt sammen. Jeg kommer meg ikke ut, og det brenner p huden om jeg prver. Langt, langt unna realiteten, svever jeg i min egen lille verden. Der alt er rustet og delagt, men ogs der alt er fint, for tiden str oftere stille. Samvittigheten vokser, og jeg taper. Jeg leker med ilden, og bryr meg ikke om det gjr vondt. Leker tff p utsiden, men er skjrest av alle. Kjenner ingen hp, ingen glede, ingen latter.

Livet er en ball som fortsetter rulle den samme stien hver eneste dag, men min ball mistet veien for lenge siden. Jeg har gtt meg alt for vill, til at jeg finner frem igjen. Trr ikke snakke om det, trr ikke pne meg for noen om det, for jeg har vrt her utallige ganger fr, og lovte bde de og meg selv at alt gikk oppover n. Men jeg har for mange hull i meg, skjnte jeg, til at det fikses s lett, s fort. Jeg lever i fortiden, der alt var bedre. Jeg trenger bli tatt med til et sted der hullene fylles. Der alt av sorg ikke finnes mer. 
Kan du dra meg ut fra det?"




I dag har jeg nesten ikke hatt tid til sette meg ned, blant annet fordi at jeg har vrt p jobb. Jeg elsker at det er frste desember, og at julen smyger seg sakte men sikkert innp. Nr jeg kom hjem fra jobb var klokken allerede rundt halv ni. Det frste jeg gjorde var henge opp julekalenderen min. Den er hjemmelaget av min mor, og nr jeg og mine ssken var mindre var det alltid en ny pakke nr vi pnet. Det er et lite skap, hun har malt en hver sin til alle sammen, med ulike julemotiver. Siden jeg ikke bor med mamma, og voksenlivet er i gang, mtte jeg ta saken i mine egne hender. Jeg gikk kjapt p butikken, kjpte inn pepperkaker, sjokolade, julebrus, klementiner og medisterkaker som jeg spiste til kveldsmat. Som sagt har jeg allerede satt opp juletreet for lenge siden, men jeg hang opp litt pynt n i sted. 

Jeg kan vre veldig barnslig av meg, og en tradisjon jeg har er kle meg ut i nissekostyme 1. desember, s jeg gikk p butikken med kostyme og med julemusikk p rene. Jeg blir virkelig femten r yngre nr julestemningen kommer, og jeg nyter hvert eneste minutt av det. Det oser av jul hos meg n og jeg kunne ikke vrt mer fornyd og glad. Har faktisk ikke vrt s glad som jeg er i skrivende stund, p veldig, veldig lenge. Har sett alle julekalendrene som gr p TV n i r. Det er s koselig! 
Siden jeg jobber p Kid s kjpte jeg meg ogs et nytt sengesett og nytt putevar til hotellputen min. Det er utrolig behagelig, og siden vi ogs har 50% p det er det absolutt verdt det for en fattig student. Jeg gleder meg utrolig mye til legge meg i senga, ved siden av Zappa, og sove godt. 







Natten har ikke vrt noe annerledes enn de andre nettene denne uken. Jeg fr fortsatt ikke sove fr 3-5 tiden, og jeg vkner verken av alarmen eller annet sty, som jeg vanligvis bruker vkne av. Dagen derimot har vrt litt annerledes. I gr tenkte jeg at nok er nok, og jeg vil ikke la problemene mine g utover alt mer, spesielt studiene mine. Derfor bestilte jeg meg time til psykolog i gr. Jeg har gtt til psykolog fr, men jeg var veldig nervs denne gangen, for det betydde at jeg mtte st ansikt til ansikt med realiteten og ta p meg voksenbuksene. Noe som er langt i fra min komfortsone. Dessverre har jeg lite trua p psykologer og det norske helsevesen, s jeg m nok komme meg over den kneika med stahet fr jeg kan si om det hjelper noe eller ikke. Uansett godt komme i gang, og som vennene mine sier, det er et viktig steg mot riktig vei. 

 

Godt for sjela 


N sitter jeg hos bestevenninna mi, Tea. En liten jentekveld er akkurat det jeg trenger for f tankene p noe annet. Jeg skal ogs sove over her, som jeg hper vil hjelpe meg sove. Jeg sover alltid bedre nr jeg er med noen som kan vre der gjre meg trygg. Hun har laget middag til meg, og n skal vi belnne oss med god mat, litt snacks og vi har poppa hver vr favorittvin! Resten av kvelden skal vi bare nyte gode serier og filmer og slappe av. Jeg har det alltid fint i hennes selskap, og hun er virkelig en person jeg skulle nske alle hadde i livet sitt. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for fortjene et s godt menneske! 

Ha en god kveld. 




https://open.spotify.com/user/auroasa/playlist/35IkVwy29x0pd8H4UZDj5s




(Dette ble egentlig skrevet i gr, klar til publiseres klokka 22:04)

Svnmangelen min har virkelig begynt g utover hvordan jeg ser p meg selv, noe som jeg syns er veldig trist. Jeg merker at jeg ikke har energi eller overskudd til gjre alt jeg burde gjre. Og det vrste er at jeg ikke har overskudd til gjre meg selv glad lengre. Jeg vet hva jeg burde gjre for komme meg ut av disse rutinene og den onde sirkelen, for jeg har vrt her alt for mange ganger fr, men jeg gidder bare ikke. Jeg har ikke noe motivasjon til forbedre det, og selv om jeg har s lyst, s forsvinner det i en tankegang om at alt blir en byrde. Jeg er ikke depressiv lengre, men kjenner at jeg begynner falle tilbake til gamle mnster og at jeg har flere drlige dager enn gode. Det er nye oppgaver og et uendelig stress p skolen hver dag, selv om jeg virkelig elsker skolen min, s renner begeret over til tider. Jeg jobber alt for mye etter skolen, i forhold til hva jeg har kapasitet til. Heldigvis er det bare to uker igjen til vi har ferie. Men jeg skulle nske at jeg kunne se fremover mot en lang og deilig juleferie, dessverre jobber jeg s og si hver dag i ferien ogs, s jeg sitter igjen med flelsen av at jeg ikke vet om jeg gruver meg eller gleder meg. Uansett s er det snart jul, s litt positivt skal jeg klare tenke den siste tiden som er igjen av 2017. Og alt gr over, til slutt, jeg m bare slutte gi opp s lett. 

 

 

Noe jeg skrev til meg selv for lenge siden, som jeg m starte ha i ettertanke hver gang jeg kjenner p utmattelsen


Det farligste er at vi mennesker setter vr egen helse til slutt. Gode prestasjoner p jobb og skole, hvordan vi ser ut blant folk, og om folk liker oss eller ei, kommer fremst i rekken. Vi vet at alle sliter med sitt, uansett hva det er, men likevel, selv om vi vet, blir det tabubelagt. Depresjon og angst er en trend, spiseproblemer- og forstyrrelser er en trend, svnproblemer er en trend. Alt har blitt lagt under kammen trendy, av oss mennesker, som fler og opplever disse vonde tingene. Jeg hadde aldri sagt at jeg er deprimert for vre med i en slags trend, som om det var hstens mote. Og det er det som er s synd, vi gjr narr av noe som er s menneskelig. Selv om vi kan gjre mye som hjelper, kan vi faktisk ikke noe for hvordan vi fler det, men vi putter oss selv nederst "fordi det er alltid noen som har det verre". 
Vr menneskelig, vr der for andre. Vr menneskelig, forst andres behov. Vr menneskelig, vr rlig med andre. Men det viktigste er vre menneskelig mot deg selv, vr rlig med deg selv, nr du ikke har det bra. For det er lov grte, det er lov til ha vonde stunder, vi m bare slutte ta oss selv s hytidelig. Det er menneskelig ha det vondt og ikke ha det bra hele tiden. Vi kan alle gjre en liten anstrengelse for hverandre og de vi er glad i, for lette litt p hverandres byrde. Det koster s lite, men gjr s mye og bare vre et godt menneske og hjelpe hverandre. 

- For selv om livet oppleves som mrkt, forferdelig og vondt, s vil det alltid komme sm yeblikk som fr livet til fles snilt, kjrlig og vakkert.

 




Jeg har hatt mange dyr oppgjennom tiden jeg har vokst opp, da vi bodde veldig landlig fr jeg flytta til Oslo/Brum. Da jeg begynte mitt andre r p videregende hadde vi plutselig ingen dyr, min davrende kjreste skulle begynne p folkehyskole, og jeg var redd for bli veldig ensom. Heldigvis sa begge foreldrene mine ja til et ekstra familiemedlem, som vi henta 4 uker fr juleaften. S ca. 3 r siden n! 
Hun fikk navnet Zappa, etter musikeren Frank Zappa. Helt siden hun ble medlem i vr familie har vi sovet sammen, gtt turer sammen, slappet av sammen, spist mat sammen osv. Det er litt rart si, og jeg fr ofte hre at vrt forhold er veldig uforstelig. Men jeg har aldri elsket et vesen, s mye som jeg elsker henne. Jeg har til og med klart lre henne noen sm "triks", som de fleste mener kun hunder er smarte nok til gjre. 
 

Jeg visste serist ikke at en s sterk kjrlighet fantes, og jeg bruker kalle henne min egen baby. For det er akkurat det hun er, mitt barn. Hver gang jeg kommer hjem igjen fra skolen, str hun rett innenfor dren for nske meg velkommen hjem, hver gang jeg grter ligger hun seg ved siden av meg til jeg slutter, hver gang jeg skal legge meg til sove ligger hun ved siden av meg helt til jeg har sovna. Dyr er s mye smartere enn vi tror, og har en flelsesmessig logistikk jeg tror ingen mennesker er i stand til ha. 
Vi hadde et lite kurs med drama i starten av dette ret p skolen. I slutten av den ene timen skulle vi se for oss en bt som skulle til dra fra oss, mens vi sto p bryggen og vinket. P bten skulle det vre en person vi var glad i, som vi mtte si ha det til for alltid. Mens andre s for seg et nre familiemedlem, venner eller kjrester, s jeg for meg Zappa. Bten ble en slags metafor for dden for meg, og selvflgelig begynte jeg hylgrine, ikke bare da, men en halvtime etter timen var ferdig. Det gjr s vondt tenke p at dyret mitt skal d, og jeg vet ikke om noen som kan erstatte henne. 

P grunn av henne s meldte jeg meg som fadder i Dyrevernalliansen og jeg angrer ikke et sekund p at jeg gjorde det. Jeg hadde blant annet en Canada Goose med ekte pels, som jeg mtte selge, fordi jeg klarte ikke se henne i ynene mens jeg bar den med min egen kropp. Hun har gjort en stor forskjell p meg, og virkelig ftt meg til bli et bedre menneske. For om et s lite dyr, kan gjre s mye forskjell p et menneske, kan vi mennesker gjre en strre forskjell for de. 




Selv om mrketiden har mye ulemper og negative sider, s er dette min favoritt rstid. Frst og fremst fordi at jeg er fdt p hsten, men ogs fordi at det er en mye koseligere rstid. Vi gjemmer oss bak store ullpledd, drikker varme drikker, tenner i peisen. Jeg syns ogs at det er noe metaforisk og nydelig i det at alt visner og dr, alt blir grtt og frossent, men det hvite glitrer og lyser opp. I stedet for kle av oss, kler vi p oss, og pner for at vi m vise vr personlighet og ikke vr kropp. Alt er bare s poetisk deilig med vinteren uansett hvordan jeg snur og vender om p det, og jeg kunne holdt p med disse sprklige bildene mine i en evighet. 
Men det aller beste er vell julen. Selv s satte jeg opp juletreet, julekalenderen og julestjernen allerede i oktober (ja, gjerne hat meg p grunn av det), fordi at den koselige stemningen muntrer meg opp. Tenk at det allerede er 1.desember denne uken. Jeg kan nesten ikke vente, har hatt julestemning s lenge n, at det blir deilig ha det nr det faktisk er sosialt akseptert. 
Selv om det er iskaldt, og alt for jvlig st opp om morgenen og tvinge seg opp fra dynen, s er alle de enkle sammensetningene av farger s fine. 

Kaldt, men fint. 




 

Vi har kommet til rstiden der nettene har blitt alt for lange og sykdommer rammer lettere. Helt siden mrket la seg over landet vrt har jeg slitt med f sove til rett tid, og det har vrt en del ganger jeg har forsovet meg denne hsten. Dessverre har ogs lite svn gtt utover immunforsvaret og jeg har pdratt meg en liten halsbetennelse. (Som heldigvis er i ferd med forsvinne). 

 

Nr hsten kommer


Man ligger og vrir seg i sengen i hp om at svnen ta over i det neste minuttet, man ligger der bare og venter. Venter p noe som aldri skjer, noe som oppleves som uoppnelig. 
Det vrste er ikke den frste, andre eller tredje natten, men flelsene som rammer deg over en lengre periode. Og det er det som er s sinnsykt. I det ene yeblikket er du glad og det fles ut som du kan overta hele verden. Men du rekker s vidt blunke fr alt revner igjen. Og det, bare p grunn av svnmangel. Teknikkene du setter opp for deg selv, legge vekk mobil og elektronikk, hre rolig musikk, lese en bok, eller rett og slett bare legge hodet ned p puten og lukke ynene, fungerer ikke. Og det er ogs da tankene vokser. De vonde tankene, du trodde at du hadde glemt.

Og nr man prver finne ut hvor alt gikk galt, s finner du det ikke, for du kan ikke huske at noe negativt eller ille har skjedd i livet ditt p en god stund. Det bare skjedde. Uten ml og mening. Uten forvarsel. Uten noe som helst informasjon om at "n gr det galt snart". Alt sammen bare klikker. Tankene, hundrevis av de, hundrevis av negative tanker, hopper og danser i hodet ditt. Som om det var din egen fest, du fikk null invitasjon til. Du str kun p utsiden av ditt eget hjem og ser inn p alle som har det gy uten deg. Tankene.

Du gr rundt med et smil, med latter, med glede, for skjule alt, for alle. Mens du selv ser at posene under ynene blir strre, kroppen blir mer sliten og tankene veier s mye at du ikke klarer holde ditt eget hodet oppe. Fargene som du prver holde i live p utsiden blir vanskeligere opprettholde. Og det svarte, dystre, vonde, sniker seg mer og mer frem, og blir enda mer tydelige enn noen gang fr. Mens du prver holde deg livlig p utsiden, for og ikke vekke mistanke, fler du deg dd p innsiden. Tankene kverker og tar liv av alt.

Og du er alt for svak til stoppe det. 


 




Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, eller om det faktisk er et passende sted begynne. Fordi, selv om sorgen falmer og arrene blekner, s ligger det alltid noe igjen som minner deg p disse tunge dagene. For min del har jeg kommet meg over denne sorgen for en god stund siden, men det ligger mye igjen, mye sprsml jeg ikke har svar p enda, som gjr meg ekstremt rastls. Denne sorgen jeg snakker om er selvflgelig kjrlighetssorg. Og jeg er full klar over at jeg kun er 20, jeg har hele livet foran meg, og at jeg garantert kommer til finne meg en flott mann nr jeg blir eldre. Men det er noe med den type sorg som spiser deg opp innvendig, og s mye arbeid i ettertid som tar s mye energi. Selvdestruktive tanker, hat og srbarhet man sitter igjen med som du bare venter p skal forsvinne. Nr man har levd lenge med en person og "kastet" bort en god del av tenrene p denne personen, er det vanskelig se for seg et liv uten. Et liv alene, et liv i ensomhet. 
Jeg bodde med denne personen s lenge, at jeg hadde begynt livnre meg av hans forventninger, meninger og kjrlighet. Vi hadde s mye felles, konomi, planer, drmmer og hp om hvordan det skulle bli oss to helt til livets ende. Og for meg opplevdes det akkurat snn, vi holdt sammen til livets ende, men ikke vr ende sammen, men min egen. Flelsene gikk s opp og ned, og berg- og dalbanen jeg var passasjer p var s ut av kontroll. Jeg klarte verken styre retningene, humpene eller hastigheten. Alt bare revnet, alt p en gang. Jeg kjente meg alt for ung, alt for umoden, til ta de konomiske valgene, til jobbe s mye mer for ha rd til vre bare meg selv, til og faktisk kjenne p alt det vonde p en gang. 
Det positive med at vi sa oss ferdig var at det hadde gtt opp for oss begge at vi ikke var bra for hverandre lengre, og at forholdet gjorde oss mer vondt enn godt. Dessverre var jeg nok for ung og blyd til ville innse, for det var mitt frste serise forhold, og jeg har aldri gitt s mye av meg selv eller elsket et menneske s hyt. S selv om jeg var lettet og flte jeg kunne ta tilbake ungdomstiden jeg hadde mistet, s var det alt for vanskelig komme seg p bena etter et s hardt slag i trynet. Det ble tatt alt for mange dumme valg, og det gikk utover helsa mi bde psykisk og fysisk. Satt igjen med s mange knuste drmmer, delagte hp, forstyrrende tanker og et stort, svart hull med kun angst og helvete. Det vrste var at det dela det jeg brenner og lever for, nemlig dansen. Og det kommer jeg aldri til tilgi meg selv for. Det tok s lang tid og legge alt bak seg, begynne et friskt, nytt liv alene. 
Jeg slet med puste, f i meg nok nring, slappe av, sove, og la marerittene g. Forholdet hadde vrt s usunt den siste tiden, i hvert fall for meg, at jeg p en mte skadet meg selv med vilje innvendig, og trodde det var snn jeg fortjente ha det. Vondt. I tillegg hadde jeg s mange tidligere arr og traumer, disse vokste og ble en del kilo tyngre bre. Heldigvis hadde disse erfaringene lrt meg at srene slutter bl etterhvert. Men s kom umodne, blyde, lille meg igjen. Trodde jeg kunne erobre hele verden selv, kontrollere alt det vonde selv, ved holde det inni meg. Kun jeg fikk vite hvordan jeg virkelig hadde det, men sekken jeg hadde p ryggen ble bare tyngre og tyngre, og til slutt fltes det uutholdelig g rundt med den. 
 

Heldigvis har jeg s gode venner, lrere, medelever og en fantastisk familie som skjnte at nok var nok. De s gjennom alle lgnene om at "alt er fint, jeg har det bra", s de tok litt vekt av denne sekken hver. Slik at jeg endelig kunne g fra livets undergang, til en soloppgang fylt med s mange flotte og sterke farger. De malte en og en solstrle hver, slik at hele meg til slutt strlte etter flere r der de hadde visnet. Jeg kjente meg ikke selv igjen etter s mange r, og det var motiverende se seg selv i speilet og faktisk se at jeg hadde blitt Aurora igjen. Jeg er evig takknemlig for alt disse menneskene har gjort for meg og at de gadd bruke tiden sin p se meg smile igjen. Det er noe jeg kommer til ta med meg hele livet, og forstelsen jeg har ftt er helt utrolig. Jeg trodde helt oppriktig ikke at mennesker kunne vre s flotte. Disse menneskene har lrt meg hvordan jeg skal vre mot andre og ta vare p andre, disse menneskene er mine forbilder. Og jeg lrer hvordan man lever livet p best mulig mte hver eneste dag, av disse menneskene. Det tok tid bygge meg opp, men den dagen jeg endelig kjente at jeg var lykkelig og fri, var all den harde jobbingen og de vonde opplevelsene, verdt det.
Jeg trodde jeg visste hva kjrlighet var, og at det kom fra det samme eller motsatte kjnn i et parforhold. Men ingen kjrlighet blomstrer oftere enn forholdet du har med dine nrmeste, venner og familie. Jeg har endelig lrt at definisjonen p kjrlighet ikke trenger gjre deg vondt, sre eller skade deg. Men heller lfte deg opp og gjre deg til den beste versjonen av deg selv. 

Som sagt s er jeg evig takknemlig, og fra bunnen av mitt hjertet sier jeg tusen takk for alt. Jeg strler, kjenner meg lykkelig, vokser og lrer p grunn av dere. Endelig lever jeg, igjen, p grunn av dere. 




I dag hadde jeg og min klasse en liten forestilling p Nordic Black Theatre p Grnland. Jeg har faktisk aldri vrt der selv, men ble veldig positivt overrasket over stedet. Om det skjer noe der, i nrmeste framtid, anbefaler jeg alle dra dit. Det var utrolig gy og endelig f vise seg fram, etter mange uker med koreografi- og sangving.
Jeg sto opp klokken seks i morges, og vi hadde oppmte p skolen klokken ni. Etter vi hadde varmet opp i en times tid, ruslet vi nedover gatene mot teateret. I hele dag har vi hatt staging, lyssetting, gjennomkjringer, generalprve og to forestillinger rett etter hverandre. Vi ble ferdig klokken fire p ettermiddagen, s det har vrt en lang dag, men utrolig givende. Slike dager er alltid verdt det nr kjente og ukjente tar seg turen, og man fr s fine tilbakemeldinger i etterkant. Ikke minst er jeg s heldig og privilegert som gr i en s fin klasse, med s mange flotte medelever. 

Etter begge forestillingene mtte jeg min familie og vi gikk for spise p La Villa, som ogs er p Grnland. Veldig god mat, med noe bedre i glassene. For viktigst av alt er alkoholen og dansen, som jeg bruker si. 
Hper alle har hatt en like bra lrdag som meg! 
 

Flg Norges Dansehyskole p Instagram ved trykke her! 




Hei!

Mitt navn er Aurora Arnstad og jeg er 20 r gammel. Jeg er egentlig fra fine Trndelag, men flytta til Fornebu for over et r siden, da jeg skulle begynne studere. Studieretningen jeg har valgt er dans, s n gr jeg mitt andre r ved Norges Dansehyskole p Tyen. Jeg angrer ikke et sekund p valg av skole eller bosted. Oslo er et fantastisk sted for studenter og det finnes s mange muligheter her, for hvem som helst.
Har mye familie og venner her i Osloomrdet, s jeg trives ekstremt. Ser ikke for meg at jeg kommer til flytte p en veldig god stund. Har ogs en katt som heter Zappa, som jeg deler min leilighet med. 

Jeg har lenge tenkt p lage meg en plattform der jeg kan dele mine meninger, skrive om saker jeg brenner for og dele mitt liv dag etter dag. Dessverre s har ikke livstilstanden min vrt helt passende, og timingen for skrive har heller ikke vrt den beste de siste rene. Men n som jeg endelig kjenner meg lykkelig og elsker livet igjen tenkte jeg at det var p tide og bare sette i gang. Selv om jeg syns dette er litt flaut, s kunne jeg ikke la mitt "jeg gir faen"-image falle sammen. Har man lyst, har man lov, sies det. Uansett hva andre kommer til si eller mene om det. 

Andre vil beskrive meg som veldig impulsiv, uredd, godhjerta og forstelsesfull, men jeg bruker si: "dreamer from the northern land, with a mindset full of hurricanes". 
Jeg vil nok ikke kalle meg en typisk blogg-jente, men jeg elsker skrive, ta bilder, filme, redigere etc. Dette vil bli en plattform der jeg deler hva jeg vil, nr jeg vil, og jeg kommer til se p det som et lite avbrekk i en hektisk skole- og jobbhverdag. 

 

Instagram           VSCO                   






I dag s jeg en episode av en serie som er lagt ut p NRKTV. En mann og en kvinne var p date.
Kvinnen hadde valgt sted spise, en dyr restaurant med hye standarder. De fikk menyen, skulle bestille, men fr mannen fikk pne munnen sin, s hadde kvinnen allerede tatt valget, sa i fra til kelneren om at de skulle ha 13-retters middag, selvflgelig med god vin i glasset. Det ble flere flasker etterhvert. Hver gang kelneren kom, s fikk ikke mannen snakke. Hun ville tydelig vise at hun var et sterkt individ, med overkjre mannens nsker.
De begynte snakke om fotball, og mannen sa at herrefotball var bedre enn kvinnefotball basert p fysiske forutsetninger. Kvinnen reagerte med sinne, fordi i hennes yne var det ufordragelig for henne at han hadde sin egen mening, om at menn gjorde noe bedre enn kvinner. Nr kelneren spurte om regningen skulle splittes eller ikke, svarte mannen "jeg tror vi deler den, siden vi er helt like". Da svarte kvinnen at hun ikke hadde penger til dette. Selv om det var hun som hadde valgt sted, hva de skulle spise og drikke. Nr de kom hjem og hadde et engangsligg ba hun han om sl henne hardt, selv om det gikk i mot alt hun hadde kranglet om i diskusjonen deres. Hun fikk bade i en eng av roser, meningene hennes ble satt hyest og mannen mtte vre enig i hennes mening, om ikke forbydde han kvinner. Hans meninger var likegyldig og om han mente det omvendte s var det forferdelig. Det var ikke snakk om godta det motsatte kjnns innblikk i denne situasjonen. Hun viste hykleri p hyt niv. Kjempet hardt om likestilling i diskusjonen, men viste ikke likestilling ovenfor mannen.
Selvflgelig er det ting menn gjr bedre enn kvinner og selvflgelig er det ting kvinner gjr bedre enn menn. Begge kjnn er mennesker, men vi er fortsatt fdt med noen forskjeller i fysikk, kropp og natur. Jeg har aldri hrt en mann reagere s sterkt hvis vi forteller at kvinnehndball er mye mer spennende enn herrehndball.

Jeg er feminist, fordi i visse religioner blir kvinner faktisk sett ned p. Jeg er feminist, fordi kvinner faktisk blir seksuelt trakassert og voldtatt. Jeg er feminist, fordi mten kvinner blir framstilt p i pornografi er grusom. Jeg er feminist, og jeg er stolt av vre kvinne og brer kvinnekroppen med hevet hodet.
Om jeg kler meg dristig, sminker meg, barberer meg, s gjr jeg det for verken menn eller kvinner, jeg gjr det for meg. Jeg er stolt av vre feminist fordi vre bestemdre kjempet for f jobb, for f retten til stemme, for vise at kvinner ikke er et objekt men et menneske. Men er det noe jeg ikke er s er det ekstremfeminist, som vi kvinner har erstattet med feminisme i dagens samfunn. Og det er en tynn linje, men en stor forskjell p feminisme og ekstremfeminisme. Feminisme er en betegnelse om frihet, likestilling og rettferdighet for BEGGE kjnn.

I dag forventer vi at menn skal oppfre seg uten komme med kommentarer, men i hytt og pine ser jeg at vi kvinner gjr dette mot menn. Vi kaller menn for sexfikserte og sier de trakasserer oss om de ser p rompene vre om vi gr ned gata. Men kvinner synger gledelig lter om hvordan de nskes at mannen skal behandle de i senga og ser gledelig p en mannekropp om den er pen. Kvinner blir hrsre om utsagn som hore og ts kommer frem, men vi stempler menn som fuckboys, playere og sier at "alle menn er like". Vi sier at kvinner blir brukt som sexobjekter i reklamer, men jeg tror ingen kvinner klager nr dressmann reklamene kommer opp p skjermen eller om Dicaprio, Gosling, Pitt, Efron eller Kutcher er filmens hovedrolle. Vi har blitt hyklere og diskuterer userist. Vi str for noe vi ikke vet hva betyr. Vi har erstattet betydningen bak feminisme med hat mot det motsatte kjnn.

Debatten om likestilling mellom kjnn er en selvflge, men debatten har blitt til en krig der vi putter oss selv i offerrollen uten tenke oss om at menn kan og faktisk fler akkurat som oss. Vi snakker om at kvinner er det sterkeste kjnn og at de skal hylles, vi ker krigen og forskjellen. Forskjeller som vre forfedre kjempet om avskaffe. Det finns ikke et sterkt kjnn, det finns mennesker fra begge parter, som er sterke sammen. Hyll kvinnene, hyll mennene, hyll menneskeheten. Hyll begge kjnn. Vi trenger likestilling, men ikke hykleri.

Jeg er stolt feminist, men ikke i dagens samfunn. Jeg nekter vre med i denne kampen der vi kjemper om kjnn mot kjnn, medmenneske mot medmenneske. Jeg er for likestilling, jeg er for at mennesker skal godta andre mennesker, jeg er for begge kjnn. Jeg er for at mennesker skal vre for mennesker.
 






Aurora Arnstad




Mitt navn er Aurora Hallgeirsdatter Arnstad. Jeg bor i Oslo, og er 20 r gammel. Jeg kommer opprinnelig fra nydelige Trndelag, men flytta til hovedstaden sommeren 2016. Jeg prver nyte livet til det fulle, hver eneste dag. Grunnen til at jeg startet denne bloggen er fordi jeg elsker skrive.






Arkiv


Januar 2018 Desember 2017 November 2017 Mai 2017



Kategorier


Blogg tankene



Sk i bloggen




Linker


blogg.no F din egen blogg!



Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen m avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger p
blogg.no og annonser p bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktr for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.