hits








 

..og det er på tide at vi skjønner det selv.

Jeg kjenner jeg blir så sint, jeg blir skikkelig provosert faktisk. Hverdagen går jo sin gang, og man tror kanskje ikke man blir så veldig påvirket, men påvirkningen sniker seg på uten at man merker det. Vi endrer samfunnets syn på vakkert, hver eneste dag. Utrolig mange profilerte jenter, men selvsagt også gutter, med tusenvis av følgere er en "tankevekker" for hvordan man egentlig skal se ut. 

Jeg skjønner at man har ytringsfrihet her i landet, og at som blogger skriver man hva man vil, svarer på det lesere lurer på, og rett og slett at man kun er et vanlig menneske som alle andre. Mennesker med sine egne usikkerheter, med sine imperfections, med sine ønsker og sine problemer med egen kropp. Men man må faktisk ha en forståelse for at folk påvirkes av andres valg om å ta operasjoner. For meg er det selvsagt, og det burde være det for alle andre også. Er man kjent, så har man påvirkningskraft. Det er dessverre bare sånn verden er. 

Vi har skapt og vi fortsetter å skape, et urealistisk, unaturlig samfunn, der vi tror at den lettere og rette løsningen er å legge seg under kniven, i stedet for å skjønne alvoret i situasjonen. Det ytre er ikke det viktigste, om du ikke har det bra i din egen kropp bør man først og fremst ta tak i sin egen psyke, utforske og jobbe med sin egen mentalitet. Uansett om man vil det eller ikke, har valgt det eller ei, så går man inn i rollen som rollemodell i det man blir en mer profilert figur. 

Vi har snakket om dette kroppspresset så lenge nå, og det bare fortsetter og fortsetter. Vi sier til oss selv at det er samfunnet sin feil, men hvem er egentlig samfunnet? Jo, det er oss. Det er Kardashians, det er modeller, det er skuespillere, sangere, bloggere. Bloggere burde bruke stemmen sin så mye bedre enn å oppfordre til operasjoner. Selv om det ikke er intensjonen eller tanken bak alle disse "jeg skal fortelle deg om puppene mine"-innleggene, så blir det en indirekte oppfordring. Hele verden kan se på internettet, og det er ikke alltid lett å være forelder og distrahere barna sine fra å lese og se alt som finnes her. Men det er så vanlig at bloggere tar fram dette kortet, for å legge skylden på noen andre enn seg selv. Som en forsvarsmekanisme fordi at man ikke tørr å ta ansvar for hva man skriver eller hvilken rolle man har. 

Da jeg var 13 trodde jeg at puppene mine var for små, og at silikon var løsningen. Da jeg var 14 trodde jeg at jeg at lårene var for store. Det samme gjaldt magen, og da tenkte jeg at fettsuging var løsningen. Da jeg var 16, så jeg at leppene var for skeive og at overleppen var for liten, da skulle jeg også ønske at jeg hadde penger til å fylle leppene. Samme år, følte jeg at rumpa var alt for fettete, at den ikke var nok spretten. Siden jeg heller ikke vil bli fitness-jente, så var den letteste løsningen å operere den. For ja, når man er i denne alderen blir man så lett påvirket at det er skummelt. 

I en alder der man prøver å finne ut hvem man er, der man sliter utrolig mye med hormoner som løper løpsk, burde man ikke ha disse ekstra bekymringene på skuldrene. Og det værste er at det kommer før man er ferdig utviklet eller i det hele tatt har kommet i puberteten. Alle vet ikke hvordan de kommer til å bli seende ut som eldre i en alder av 13-16, fordi vi utvikler oss ulikt. 
Nå kun få år etter at jeg ble moden nok til å skjønne at jeg er som jeg er, så sliter jenter allerede i 8-10 årsalderen. Mye har skjedd på fem år. Og det er da jeg tenker at vår verden begynner å rase sammen. Flere og flere tar operasjoner, fyller leppene, fikser på puppene, fikser på rumpa. Ingen er stolt over hvordan de ser ut lengre. 
Det som er så fantastisk med utseendet er nemlig det at alle er unike, men vi har skapt et samfunn der alle skal være like. For det er det man blir til slutt, helt forbanna lik, og så kjedelig verden er og kommer til å bli om det fortsetter slik. Og jeg tørr nesten ikke tenke på hvor mye tidligere kroppspress og hvor mye utseendet har å si når jeg får mine egne barn. Jeg har hatt komplekser, og jeg har fortsatt noen få som ligger igjen, men jeg nekter å legge meg under kniven, jeg skal jobbe med meg selv, hver eneste dag, så lenge jeg lever. 

Vi har skapt et jævla samfunn der alle SKAL være like, en haug med svake mennesker som ikke akter å jobbe med det man har. Og ja, det er en veldig negativ påstand mot menneskeheten, men det er dessverre sannheten. Vi har forenklet alt sammen, og etter min mening er det ikke slik vi bør leve. Vi lever egoistisk, vi tenker ikke. Og vi fortsetter å oppfordre til operasjoner og forandringer, for det er slik en drøssevis av mennesker tjener pengene sine. Jeg hadde hatt så mye mer respekt for menneskeheten og trodd mer på at vi var en god rase å ha på jorden om vi hadde gått inn for å ha mer informasjon om psykisk helse, flere gode psykologer, helsesøstre, klasser i skolen. Alt annet enn denne lette utveien. 

For nå er vi i 2017 og snart 2018, depresjon og dårlig selvbilde slår flere yngre mennesker rett i ansiktet. Det er på tide med en forandring til det bedre. At psykisk helse, at du skal være fornøyd med ditt naturlige ytre, kommer før det å legge seg under kniven og bruke penger, krefter og energi. For livet er ikke enkelt, og det vet alle. Men vi må begynne å ta tak i det, jobbe hardt, hjelpe hverandre, støtte hverandre. For vi er ALLE bra nok, akkurat som vi er. Uansett hvordan du ser ut naturlig. 

Jeg er bra nok akkurat som jeg er, uten noe form for plastikk operasjon, uten noe form for endringer. Jeg er bra nok med sminke, men enda viktigere uten sminke. Jeg er bra nok med klær, uten klær. Jeg er bra nok med filter, men også uten. Jeg er bra nok, uansett hva samfunnet har formet som "perfekt". Akkurat som jeg er, og det..

..det er faen meg DU og. 

 




 

Once I fell for you I was in a curse, and it was one of the worst kind. You held my inner, adventurous spirit locked, only you could see it, taste it, feel it. Not even me. 

You became a drug I could not live without. Toxic. Burning my skin with every kiss, with every single touch, until it went all the way through to my heart. My skin took years to destroy, but my heart broke into too many pieces for me to find them all, too bandage it whole.

Just by the end of a second, every little piece I had left of myself were gone. 

But by the time I finally understood that our love was fading, you and I was no more, I found myself. 

I was nothing with you. Not me, not free.

Because once upon a time, you were the most important about me. Now you are the one who is nothing without me. Now I am everything without you. Now I am everything with myself.

Now I am free.




 

 

Jeg er en sterk kvinne
........................................................................

 

Jeg tok denne tatoveringen dagen før min 20 årsdag, som en liten bursdagsgave til meg selv. Det er min andre tatovering. Jeg hadde lenge tenkt på at jeg ville ta akkurat disse bokstavene, på akkurat denne plassen. Tatoveringen grl pwr er veldig mainstream, og det er utrolig mange i verden som har den, selv om jeg liker å tro at jeg er unik og annerledes så var det bare noe ved denne. Mange ser på meg som en spontan og gal type, og de fleste tror at jeg tok denne bare for gøy.  Selv om alt dette stemmer til en viss grad, så er det ikke den fulle sannheten. 

Jeg har hatt prøvelser i mitt liv som har gjort meg til et mye sterkere individ, som alle andre rundt om i verden. Men de siste to årene har virkelig vært der for å forme den jeg er i dette øyeblikket. Jeg har alltid trodd at jeg trenger noen rundt meg hele tiden for å ha det bra, at jeg ikke er et menneske som kan leve alene, at jeg er avhengig av at noen andre gjør meg sterkere. Jeg var svak, jeg var skjør, jeg var ingenting. 

I flere år har jeg slitt med et press på hvordan jeg ser ut. Som 14 fikk jeg høre at jeg hadde for små pupper, som brente seg fast og skapte en usikkerhet jeg ikke hadde tenkt på før. I den samme alderen fikk jeg høre at jeg var feit, selv om jeg alltid har vært en xs-s. Rumpa mi, leppene mine, nesa mi, smilet mitt. Alle de usikkerhetene som bygde seg opp og skapte et lite menneske, til å tro at hun var verdiløs. Høyden min får jeg høre om så og si hver dag. Jeg kan tulle det bort, og tar meg ikke så veldig nær av det, men på de dårligste dagene skulle jeg ønske jeg i hvert fall hadde runda 1.60. Alle disse kjendisene, alle de med en haug med penger, som har forsterket disse usikkerhetene med operasjon etter operasjon. Og det har vært mange ganger jeg har tenkt "bare hvis jeg hadde penger". Jeg trengte noen som kunne gi meg bekreftelse på at alt det negative jeg tenkte om meg selv, ikke stemte, uviten om at det var jeg som sto med all makt selv for å endre mitt selvbilde. 
I flere år der kvinner har blitt sett ned på, blitt et seksualisert vesen, det svakeste kjønn. Jeg vet vi ikke lever i det tidlig 1900-tallet lengre, men gjennom årene så har jeg alltid følt meg som et svakere kjønn. At folk ser ned på meg, fordi jeg ikke hadde et valg om hvilken kropp jeg skulle bli født i. At jeg trengte en mann, for det lå i menneskets natur. Det trengte nødvendigvis ikke å være det motsatte kjønn heller, bare noen andres nærhet, hele tiden. 

En dag reiste jeg meg opp fra senga, første gang på flere år, med hevet hodet. Jeg hadde klart noe jeg aldri hadde trodd. Jeg så på meg selv i speilet, for første gang, uten forakt, uten å holde inn tårene, uten å tenke en eneste ussel tanke om at jeg ikke var slik verden ville jeg skulle være. Jeg var fin, jeg var bra nok, jeg var meg. Kun meg, utseendemessig så var det null forandring fra dagen før. Men jeg klarte endelig å si til meg selv at jeg var bra. Og det var da min faktiske reise begynte. Mot et sterkere menneske, mot en sterkere kvinne. 
For idealet mitt om at mannen var bedre enn meg, var ikke riktig. Og det var heller ikke alle disse idealene som hadde operert seg vekk fra sitt naturlige utseendet. Mitt ideal er meg, kun meg.

Folk sier alltid at man kommer til å angre på tatoveringer man tar. Og jeg vet dette virker som en dum en. Rett ved kjønnsorganet mitt. Men det er det som er hele poenget. Jeg har makt, jeg har girl power og jeg har en powerpussy, som jeg elsker å kalle det. Når jeg blir 50 kommer det nok ikke til å være like spennende og morsomt, men det er jeg full klar over. Og en dag kommer jeg til å finne en mann, jeg trenger, det er jeg full klar over også. Men dette er en av mange reiser jeg har hatt, og kommer til å ha. Min kropp er mitt eget lerret, og de viktigste reisene vil jeg skal sitte på min kropp og fortelle en historie. Og alle kan ha sin egen mening om det, positiv eller negativ, men den viktigste meningen er kun min egen. 
Min storesøster tok selv en tatovering når hun var 16, som hun vurderte å fjerne for noen år siden. Men hun sa noe som fikk meg til å endre meningen min om tatoveringer helt.
"Selv om jeg har hatt dager jeg tenker at jeg var dum som tok den, så er det fortsatt et minne. Et minne om hvordan jeg var da, og hvorfor jeg er som jeg er nå. Så hvorfor skal jeg angre på et minne, hvorfor skal jeg ville fjerne et minne? For minner er det viktigste vi kan ta med oss videre."
                             










Depresjon, angst og søvnmangel oppleves som et rent helvete. For meg er det lettere å danse ut følelsene, enn å beskrive de. I natt, rundt klokken 3, satte jeg opp kameraet, skrudde på litt musikk og improviserte. Det som er så skjønt med improvisasjon er at, for meg, kommer det rett fra hjertet. Jeg danser ut følelsene mine på en helt annen måte en hva jeg ellers ville gjort, på en måte er det alt for jævlig, men på en annen måte det beste jeg kan gjøre. Selvfølgelig hadde det vært mye bedre om jeg hadde hatt et stort studio, men elsker å tenke litt "site spesific" og teste ut hva man kan gjøre med et lite rom. 

Denne videoen er helt ærlig veldig sår for meg å poste. Jeg var på gråten så og si hele tiden, for det gjorde så vondt. Helt på slutten av videoen knakk jeg rett og slett bare sammen. Katten min, Zappa, var ute på eventyr, men hun hørte at jeg gråt skikkelig. Så søt og kjærlig som hun er sprang hun inn med en gang for å se om jeg hadde det bra eller ikke, og jeg er så glad for at jeg fikk det på film. Det er helt fantastisk at en liten katt, kan gi deg så mye kjærlighet. 


"While everyone is sleeping, I'm dancing my way to tears. Dancing out the pain, the heartache, the tragedy, the suffers, the anxiety, the voices in my head. While everyone is sleeping, my mind turns to a hurricane that got the intention to damage my whole world. While everyone is sleeping, I'm dancing."


Selv om jeg definerer meg som jeg jazzdanser, så blir mitt eget dansespråk fremtredende når jeg improviserer. Min personlig stil er mer samtidsdans-basert, i hvert fall når jeg har et lite rom å utforske på. Samtidsdans kan være veldig rart for de som ikke kjenner til kunsten, men jeg syns det er så fint. Som sagt så er videoen filmet på natten, og siden jeg bor i en sokkelleilighet blir lys og kvalitet meget dårlig når det er mørkt ute. 



 


 






Bipolarheten min slår inn stadig vekk, og når jeg først bestemmer meg for noe, så skjer det plutselig. Det er litt slitsomt noen ganger, men er også veldig glad for at jeg tørr. Jeg er veldig impulsiv og når jeg først bestemmer meg for noe, så skjer det i det sekundet, og i dag hadde jeg lyst til på klippe håret. Har farget håret en del ganger denne høsten, og gidder aldri å bruke penger på frisør. Og siden jeg er så heldig, så er bestevenninna mi, Tea veldig god til å klippe. Jeg skal også sove over her igjen, fordi jeg trenger bestevenninna mi i denne tiden her, og jeg blir alltid så glad av å være rundt henne.

Før og etter bildene er helt sinnsyke, og jeg føler jeg ser så mye mer voksen ut. Håret kjennes også fantastisk ut, og fikk en liten selvtillitboost. Rart at det å klippe bort 10cm med hår kan gjøre deg så glad. Jeg er superfornøyd, og all cred går til min personlige frisør, Tea. 

 




(Når depresjonen er sterkest om natten)

"Jeg lever i min egen lille boble, en ond, mørk sirkel som er fastspent og knyttet alt for hardt sammen. Jeg kommer meg ikke ut, og det brenner på huden om jeg prøver. Langt, langt unna realiteten, svever jeg i min egen lille verden. Der alt er rustet og ødelagt, men også der alt er fint, for tiden står oftere stille. Samvittigheten vokser, og jeg taper. Jeg leker med ilden, og bryr meg ikke om det gjør vondt. Leker tøff på utsiden, men er skjørest av alle. Kjenner ingen håp, ingen glede, ingen latter.

Livet er en ball som fortsetter å rulle den samme stien hver eneste dag, men min ball mistet veien for lenge siden. Jeg har gått meg alt for vill, til at jeg finner frem igjen. Tørr ikke snakke om det, tørr ikke åpne meg for noen om det, for jeg har vært her utallige ganger før, og lovte både de og meg selv at alt gikk oppover nå. Men jeg har for mange hull i meg, skjønte jeg, til at det fikses så lett, så fort. Jeg lever i fortiden, der alt var bedre. Jeg trenger å bli tatt med til et sted der hullene fylles. Der alt av sorg ikke finnes mer. 
Kan du dra meg ut fra det?"




I dag har jeg nesten ikke hatt tid til å sette meg ned, blant annet fordi at jeg har vært på jobb. Jeg elsker at det er første desember, og at julen smyger seg sakte men sikkert innpå. Når jeg kom hjem fra jobb var klokken allerede rundt halv ni. Det første jeg gjorde var å henge opp julekalenderen min. Den er hjemmelaget av min mor, og når jeg og mine søsken var mindre var det alltid en ny pakke når vi åpnet. Det er et lite skap, hun har malt en hver sin til alle sammen, med ulike julemotiver. Siden jeg ikke bor med mamma, og voksenlivet er i gang, måtte jeg ta saken i mine egne hender. Jeg gikk kjapt på butikken, kjøpte inn pepperkaker, sjokolade, julebrus, klementiner og medisterkaker som jeg spiste til kveldsmat. Som sagt har jeg allerede satt opp juletreet for lenge siden, men jeg hang opp litt pynt nå i sted. 

Jeg kan være veldig barnslig av meg, og en tradisjon jeg har er å kle meg ut i nissekostyme 1. desember, så jeg gikk på butikken med kostyme og med julemusikk på ørene. Jeg blir virkelig femten år yngre når julestemningen kommer, og jeg nyter hvert eneste minutt av det. Det oser av jul hos meg nå og jeg kunne ikke vært mer fornøyd og glad. Har faktisk ikke vært så glad som jeg er i skrivende stund, på veldig, veldig lenge. Har sett alle julekalendrene som går på TV nå i år. Det er så koselig! 
Siden jeg jobber på Kid så kjøpte jeg meg også et nytt sengesett og nytt putevar til hotellputen min. Det er utrolig behagelig, og siden vi også har 50% på det er det absolutt verdt det for en fattig student. Jeg gleder meg utrolig mye til å legge meg i senga, ved siden av Zappa, og sove godt. 







Natten har ikke vært noe annerledes enn de andre nettene denne uken. Jeg får fortsatt ikke sove før 3-5 tiden, og jeg våkner verken av alarmen eller annet støy, som jeg vanligvis bruker å våkne av. Dagen derimot har vært litt annerledes. I går tenkte jeg at nok er nok, og jeg vil ikke la problemene mine gå utover alt mer, spesielt studiene mine. Derfor bestilte jeg meg time til psykolog i går. Jeg har gått til psykolog før, men jeg var veldig nervøs denne gangen, for det betydde at jeg måtte stå ansikt til ansikt med realiteten og ta på meg voksenbuksene. Noe som er langt i fra min komfortsone. Dessverre har jeg lite trua på psykologer og det norske helsevesen, så jeg må nok komme meg over den kneika med stahet før jeg kan si om det hjelper noe eller ikke. Uansett godt å komme i gang, og som vennene mine sier, det er et viktig steg mot riktig vei. 

 

Godt for sjela 


Nå sitter jeg hos bestevenninna mi, Tea. En liten jentekveld er akkurat det jeg trenger for å få tankene på noe annet. Jeg skal også sove over her, som jeg håper vil hjelpe meg å sove. Jeg sover alltid bedre når jeg er med noen som kan være der å gjøre meg trygg. Hun har laget middag til meg, og nå skal vi belønne oss med god mat, litt snacks og vi har poppa hver vår favorittvin! Resten av kvelden skal vi bare nyte gode serier og filmer og slappe av. Jeg har det alltid fint i hennes selskap, og hun er virkelig en person jeg skulle ønske alle hadde i livet sitt. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene et så godt menneske! 

Ha en god kveld. 




https://open.spotify.com/user/auroasa/playlist/35IkVwy29x0pd8H4UZDj5s




(Dette ble egentlig skrevet i går, klar til å publiseres klokka 22:04)

Søvnmangelen min har virkelig begynt å gå utover hvordan jeg ser på meg selv, noe som jeg syns er veldig trist. Jeg merker at jeg ikke har energi eller overskudd til å gjøre alt jeg burde gjøre. Og det værste er at jeg ikke har overskudd til å gjøre meg selv glad lengre. Jeg vet hva jeg burde gjøre for å komme meg ut av disse rutinene og den onde sirkelen, for jeg har vært her alt for mange ganger før, men jeg gidder bare ikke. Jeg har ikke noe motivasjon til å forbedre det, og selv om jeg har så lyst, så forsvinner det i en tankegang om at alt blir en byrde. Jeg er ikke depressiv lengre, men kjenner at jeg begynner å falle tilbake til gamle mønster og at jeg har flere dårlige dager enn gode. Det er nye oppgaver og et uendelig stress på skolen hver dag, selv om jeg virkelig elsker skolen min, så renner begeret over til tider. Jeg jobber alt for mye etter skolen, i forhold til hva jeg har kapasitet til. Heldigvis er det bare to uker igjen til vi har ferie. Men jeg skulle ønske at jeg kunne se fremover mot en lang og deilig juleferie, dessverre jobber jeg så og si hver dag i ferien også, så jeg sitter igjen med følelsen av at jeg ikke vet om jeg gruver meg eller gleder meg. Uansett så er det snart jul, så litt positivt skal jeg klare å tenke den siste tiden som er igjen av 2017. Og alt går over, til slutt, jeg må bare slutte å gi opp så lett. 

 

 

Noe jeg skrev til meg selv for lenge siden, som jeg må starte å ha i ettertanke hver gang jeg kjenner på utmattelsen


Det farligste er at vi mennesker setter vår egen helse til slutt. Gode prestasjoner på jobb og skole, hvordan vi ser ut blant folk, og om folk liker oss eller ei, kommer fremst i rekken. Vi vet at alle sliter med sitt, uansett hva det er, men likevel, selv om vi vet, blir det tabubelagt. Depresjon og angst er en trend, spiseproblemer- og forstyrrelser er en trend, søvnproblemer er en trend. Alt har blitt lagt under kammen trendy, av oss mennesker, som føler og opplever disse vonde tingene. Jeg hadde aldri sagt at jeg er deprimert for å være med i en slags trend, som om det var høstens mote. Og det er det som er så synd, vi gjør narr av noe som er så menneskelig. Selv om vi kan gjøre mye som hjelper, kan vi faktisk ikke noe for hvordan vi føler det, men vi putter oss selv nederst "fordi det er alltid noen som har det verre". 
Vær menneskelig, vær der for andre. Vær menneskelig, forstå andres behov. Vær menneskelig, vær ærlig med andre. Men det viktigste er å være menneskelig mot deg selv, vær ærlig med deg selv, når du ikke har det bra. For det er lov å gråte, det er lov til å ha vonde stunder, vi må bare slutte å ta oss selv så høytidelig. Det er menneskelig å ha det vondt og ikke ha det bra hele tiden. Vi kan alle gjøre en liten anstrengelse for hverandre og de vi er glad i, for å lette litt på hverandres byrde. Det koster så lite, men gjør så mye og bare være et godt menneske og hjelpe hverandre. 

- For selv om livet oppleves som mørkt, forferdelig og vondt, så vil det alltid komme små øyeblikk som får livet til å føles snilt, kjærlig og vakkert.

 




Jeg har hatt mange dyr oppgjennom tiden jeg har vokst opp, da vi bodde veldig landlig før jeg flytta til Oslo/Bærum. Da jeg begynte mitt andre år på videregående hadde vi plutselig ingen dyr, min daværende kjæreste skulle begynne på folkehøyskole, og jeg var redd for å bli veldig ensom. Heldigvis sa begge foreldrene mine ja til et ekstra familiemedlem, som vi henta 4 uker før juleaften. Så ca. 3 år siden nå! 
Hun fikk navnet Zappa, etter musikeren Frank Zappa. Helt siden hun ble medlem i vår familie har vi sovet sammen, gått turer sammen, slappet av sammen, spist mat sammen osv. Det er litt rart å si, og jeg får ofte høre at vårt forhold er veldig uforståelig. Men jeg har aldri elsket et vesen, så mye som jeg elsker henne. Jeg har til og med klart å lære henne noen små "triks", som de fleste mener kun hunder er smarte nok til å gjøre. 
 

Jeg visste seriøst ikke at en så sterk kjærlighet fantes, og jeg bruker å kalle henne min egen baby. For det er akkurat det hun er, mitt barn. Hver gang jeg kommer hjem igjen fra skolen, står hun rett innenfor døren for å ønske meg velkommen hjem, hver gang jeg gråter ligger hun seg ved siden av meg til jeg slutter, hver gang jeg skal legge meg til å sove ligger hun ved siden av meg helt til jeg har sovna. Dyr er så mye smartere enn vi tror, og har en følelsesmessig logistikk jeg tror ingen mennesker er i stand til å ha. 
Vi hadde et lite kurs med drama i starten av dette året på skolen. I slutten av den ene timen skulle vi se for oss en båt som skulle til å dra fra oss, mens vi sto på bryggen og vinket. På båten skulle det være en person vi var glad i, som vi måtte si ha det til for alltid. Mens andre så for seg et nære familiemedlem, venner eller kjærester, så jeg for meg Zappa. Båten ble en slags metafor for døden for meg, og selvfølgelig begynte jeg å hylgrine, ikke bare da, men en halvtime etter timen var ferdig. Det gjør så vondt å tenke på at dyret mitt skal dø, og jeg vet ikke om noen som kan erstatte henne. 

På grunn av henne så meldte jeg meg som fadder i Dyrevernalliansen og jeg angrer ikke et sekund på at jeg gjorde det. Jeg hadde blant annet en Canada Goose med ekte pels, som jeg måtte selge, fordi jeg klarte ikke å se henne i øynene mens jeg bar den med min egen kropp. Hun har gjort en stor forskjell på meg, og virkelig fått meg til å bli et bedre menneske. For om et så lite dyr, kan gjøre så mye forskjell på et menneske, kan vi mennesker gjøre en større forskjell for de. 




Selv om mørketiden har mye ulemper og negative sider, så er dette min favoritt årstid. Først og fremst fordi at jeg er født på høsten, men også fordi at det er en mye koseligere årstid. Vi gjemmer oss bak store ullpledd, drikker varme drikker, tenner i peisen. Jeg syns også at det er noe metaforisk og nydelig i det at alt visner og dør, alt blir grått og frossent, men det hvite glitrer og lyser opp. I stedet for å kle av oss, kler vi på oss, og åpner for at vi må vise vår personlighet og ikke vår kropp. Alt er bare så poetisk deilig med vinteren uansett hvordan jeg snur og vender om på det, og jeg kunne holdt på med disse språklige bildene mine i en evighet. 
Men det aller beste er vell julen. Selv så satte jeg opp juletreet, julekalenderen og julestjernen allerede i oktober (ja, gjerne hat meg på grunn av det), fordi at den koselige stemningen muntrer meg opp. Tenk at det allerede er 1.desember denne uken. Jeg kan nesten ikke vente, har hatt julestemning så lenge nå, at det blir deilig å ha det når det faktisk er sosialt akseptert. 
Selv om det er iskaldt, og alt for jævlig å stå opp om morgenen og tvinge seg opp fra dynen, så er alle de enkle sammensetningene av farger så fine. 

Kaldt, men fint. 




 

Vi har kommet til årstiden der nettene har blitt alt for lange og sykdommer rammer lettere. Helt siden mørket la seg over landet vårt har jeg slitt med å få sove til rett tid, og det har vært en del ganger jeg har forsovet meg denne høsten. Dessverre har også lite søvn gått utover immunforsvaret og jeg har pådratt meg en liten halsbetennelse. (Som heldigvis er i ferd med å forsvinne). 

 

Når høsten kommer


Man ligger og vrir seg i sengen i håp om at søvnen ta over i det neste minuttet, man ligger der bare og venter. Venter på noe som aldri skjer, noe som oppleves som uoppnåelig. 
Det værste er ikke den første, andre eller tredje natten, men følelsene som rammer deg over en lengre periode. Og det er det som er så sinnsykt. I det ene øyeblikket er du glad og det føles ut som du kan overta hele verden. Men du rekker så vidt å blunke før alt revner igjen. Og det, bare på grunn av søvnmangel. Teknikkene du setter opp for deg selv, legge vekk mobil og elektronikk, høre rolig musikk, lese en bok, eller rett og slett bare legge hodet ned på puten og lukke øynene, fungerer ikke. Og det er også da tankene vokser. De vonde tankene, du trodde at du hadde glemt.

Og når man prøver å finne ut hvor alt gikk galt, så finner du det ikke, for du kan ikke huske at noe negativt eller ille har skjedd i livet ditt på en god stund. Det bare skjedde. Uten mål og mening. Uten forvarsel. Uten noe som helst informasjon om at "nå går det galt snart". Alt sammen bare klikker. Tankene, hundrevis av de, hundrevis av negative tanker, hopper og danser i hodet ditt. Som om det var din egen fest, du fikk null invitasjon til. Du står kun på utsiden av ditt eget hjem og ser inn på alle som har det gøy uten deg. Tankene.

Du går rundt med et smil, med latter, med glede, for å skjule alt, for alle. Mens du selv ser at posene under øynene blir større, kroppen blir mer sliten og tankene veier så mye at du ikke klarer å holde ditt eget hodet oppe. Fargene som du prøver å holde i live på utsiden blir vanskeligere å opprettholde. Og det svarte, dystre, vonde, sniker seg mer og mer frem, og blir enda mer tydelige enn noen gang før. Mens du prøver å holde deg livlig på utsiden, for og ikke vekke mistanke, føler du deg død på innsiden. Tankene kverker og tar liv av alt.

Og du er alt for svak til å stoppe det. 


 




Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, eller om det faktisk er et passende sted å begynne. Fordi, selv om sorgen falmer og arrene blekner, så ligger det alltid noe igjen som minner deg på disse tunge dagene. For min del har jeg kommet meg over denne sorgen for en god stund siden, men det ligger mye igjen, mye spørsmål jeg ikke har svar på enda, som gjør meg ekstremt rastløs. Denne sorgen jeg snakker om er selvfølgelig kjærlighetssorg. Og jeg er full klar over at jeg kun er 20, jeg har hele livet foran meg, og at jeg garantert kommer til å finne meg en flott mann når jeg blir eldre. Men det er noe med den type sorg som spiser deg opp innvendig, og så mye arbeid i ettertid som tar så mye energi. Selvdestruktive tanker, hat og sårbarhet man sitter igjen med som du bare venter på skal forsvinne. Når man har levd lenge med en person og "kastet" bort en god del av tenårene på denne personen, er det vanskelig å se for seg et liv uten. Et liv alene, et liv i ensomhet. 
Jeg bodde med denne personen så lenge, at jeg hadde begynt å livnære meg av hans forventninger, meninger og kjærlighet. Vi hadde så mye felles, økonomi, planer, drømmer og håp om hvordan det skulle bli oss to helt til livets ende. Og for meg opplevdes det akkurat sånn, vi holdt sammen til livets ende, men ikke vår ende sammen, men min egen. Følelsene gikk så opp og ned, og berg- og dalbanen jeg var passasjer på var så ut av kontroll. Jeg klarte verken å styre retningene, humpene eller hastigheten. Alt bare revnet, alt på en gang. Jeg kjente meg alt for ung, alt for umoden, til å ta de økonomiske valgene, til å jobbe så mye mer for å ha råd til å være bare meg selv, til og faktisk kjenne på alt det vonde på en gang. 
Det positive med at vi sa oss ferdig var at det hadde gått opp for oss begge at vi ikke var bra for hverandre lengre, og at forholdet gjorde oss mer vondt enn godt. Dessverre var jeg nok for ung og blåøyd til å ville innse, for det var mitt første seriøse forhold, og jeg har aldri gitt så mye av meg selv eller elsket et menneske så høyt. Så selv om jeg var lettet og følte jeg kunne ta tilbake ungdomstiden jeg hadde mistet, så var det alt for vanskelig å komme seg på bena etter et så hardt slag i trynet. Det ble tatt alt for mange dumme valg, og det gikk utover helsa mi både psykisk og fysisk. Satt igjen med så mange knuste drømmer, ødelagte håp, forstyrrende tanker og et stort, svart hull med kun angst og helvete. Det værste var at det ødela det jeg brenner og lever for, nemlig dansen. Og det kommer jeg aldri til å tilgi meg selv for. Det tok så lang tid og legge alt bak seg, begynne et friskt, nytt liv alene. 
Jeg slet med å puste, få i meg nok næring, slappe av, sove, og la marerittene gå. Forholdet hadde vært så usunt den siste tiden, i hvert fall for meg, at jeg på en måte skadet meg selv med vilje innvendig, og trodde det var sånn jeg fortjente å ha det. Vondt. I tillegg hadde jeg så mange tidligere arr og traumer, disse vokste og ble en del kilo tyngre å bære. Heldigvis hadde disse erfaringene lært meg at sårene slutter å blø etterhvert. Men så kom umodne, blåøyde, lille meg igjen. Trodde jeg kunne erobre hele verden selv, kontrollere alt det vonde selv, ved å holde det inni meg. Kun jeg fikk vite hvordan jeg virkelig hadde det, men sekken jeg hadde på ryggen ble bare tyngre og tyngre, og til slutt føltes det uutholdelig å gå rundt med den. 
 

Heldigvis har jeg så gode venner, lærere, medelever og en fantastisk familie som skjønte at nok var nok. De så gjennom alle løgnene om at "alt er fint, jeg har det bra", så de tok litt vekt av denne sekken hver. Slik at jeg endelig kunne gå fra livets undergang, til en soloppgang fylt med så mange flotte og sterke farger. De malte en og en solstråle hver, slik at hele meg til slutt strålte etter flere år der de hadde visnet. Jeg kjente meg ikke selv igjen etter så mange år, og det var motiverende å se seg selv i speilet og faktisk se at jeg hadde blitt Aurora igjen. Jeg er evig takknemlig for alt disse menneskene har gjort for meg og at de gadd å bruke tiden sin på å se meg smile igjen. Det er noe jeg kommer til å ta med meg hele livet, og forståelsen jeg har fått er helt utrolig. Jeg trodde helt oppriktig ikke at mennesker kunne være så flotte. Disse menneskene har lært meg hvordan jeg skal være mot andre og ta vare på andre, disse menneskene er mine forbilder. Og jeg lærer hvordan man lever livet på best mulig måte hver eneste dag, av disse menneskene. Det tok tid å bygge meg opp, men den dagen jeg endelig kjente at jeg var lykkelig og fri, var all den harde jobbingen og de vonde opplevelsene, verdt det.
Jeg trodde jeg visste hva kjærlighet var, og at det kom fra det samme eller motsatte kjønn i et parforhold. Men ingen kjærlighet blomstrer oftere enn forholdet du har med dine nærmeste, venner og familie. Jeg har endelig lært at definisjonen på kjærlighet ikke trenger å gjøre deg vondt, såre eller skade deg. Men heller løfte deg opp og gjøre deg til den beste versjonen av deg selv. 

Som sagt så er jeg evig takknemlig, og fra bunnen av mitt hjertet sier jeg tusen takk for alt. Jeg stråler, kjenner meg lykkelig, vokser og lærer på grunn av dere. Endelig lever jeg, igjen, på grunn av dere. 




I dag hadde jeg og min klasse en liten forestilling på Nordic Black Theatre på Grønland. Jeg har faktisk aldri vært der selv, men ble veldig positivt overrasket over stedet. Om det skjer noe der, i nærmeste framtid, anbefaler jeg alle å dra dit. Det var utrolig gøy og endelig få vise seg fram, etter mange uker med koreografi- og sangøving.
Jeg sto opp klokken seks i morges, og vi hadde oppmøte på skolen klokken ni. Etter vi hadde varmet opp i en times tid, ruslet vi nedover gatene mot teateret. I hele dag har vi hatt staging, lyssetting, gjennomkjøringer, generalprøve og to forestillinger rett etter hverandre. Vi ble ferdig klokken fire på ettermiddagen, så det har vært en lang dag, men utrolig givende. Slike dager er alltid verdt det når kjente og ukjente tar seg turen, og man får så fine tilbakemeldinger i etterkant. Ikke minst er jeg så heldig og privilegert som går i en så fin klasse, med så mange flotte medelever. 

Etter begge forestillingene møtte jeg min familie og vi gikk for å spise på La Villa, som også er på Grønland. Veldig god mat, med noe bedre i glassene. For viktigst av alt er alkoholen og dansen, som jeg bruker å si. 
Håper alle har hatt en like bra lørdag som meg! 
 

Følg Norges Dansehøyskole på Instagram ved å trykke her! 




Hei!

Mitt navn er Aurora Arnstad og jeg er 20 år gammel. Jeg er egentlig fra fine Trøndelag, men flytta til Fornebu for over et år siden, da jeg skulle begynne å studere. Studieretningen jeg har valgt er dans, så nå går jeg mitt andre år ved Norges Dansehøyskole på Tøyen. Jeg angrer ikke et sekund på valg av skole eller bosted. Oslo er et fantastisk sted for studenter og det finnes så mange muligheter her, for hvem som helst.
Har mye familie og venner her i Osloområdet, så jeg trives ekstremt. Ser ikke for meg at jeg kommer til å flytte på en veldig god stund. Har også en katt som heter Zappa, som jeg deler min leilighet med. 

Jeg har lenge tenkt på å lage meg en plattform der jeg kan dele mine meninger, skrive om saker jeg brenner for og dele mitt liv dag etter dag. Dessverre så har ikke livstilstanden min vært helt passende, og timingen for å skrive har heller ikke vært den beste de siste årene. Men nå som jeg endelig kjenner meg lykkelig og elsker livet igjen tenkte jeg at det var på tide og bare sette i gang. Selv om jeg syns dette er litt flaut, så kunne jeg ikke la mitt "jeg gir faen"-image falle sammen. Har man lyst, har man lov, sies det. Uansett hva andre kommer til å si eller mene om det. 

Andre vil beskrive meg som veldig impulsiv, uredd, godhjerta og forståelsesfull, men jeg bruker å si: "dreamer from the northern land, with a mindset full of hurricanes". 
Jeg vil nok ikke kalle meg en typisk blogg-jente, men jeg elsker å skrive, ta bilder, filme, redigere etc. Dette vil bli en plattform der jeg deler hva jeg vil, når jeg vil, og jeg kommer til å se på det som et lite avbrekk i en hektisk skole- og jobbhverdag. 

 

Instagram           VSCO                   






I dag så jeg en episode av en serie som er lagt ut på NRKTV. En mann og en kvinne var på date.
Kvinnen hadde valgt sted å spise, en dyr restaurant med høye standarder. De fikk menyen, skulle bestille, men før mannen fikk åpne munnen sin, så hadde kvinnen allerede tatt valget, sa i fra til kelneren om at de skulle ha 13-retters middag, selvfølgelig med god vin i glasset. Det ble flere flasker etterhvert. Hver gang kelneren kom, så fikk ikke mannen snakke. Hun ville tydelig vise at hun var et sterkt individ, med å overkjøre mannens ønsker.
De begynte å snakke om fotball, og mannen sa at herrefotball var bedre enn kvinnefotball basert på fysiske forutsetninger. Kvinnen reagerte med sinne, fordi i hennes øyne var det ufordragelig for henne at han hadde sin egen mening, om at menn gjorde noe bedre enn kvinner. Når kelneren spurte om regningen skulle splittes eller ikke, svarte mannen "jeg tror vi deler den, siden vi er helt like". Da svarte kvinnen at hun ikke hadde penger til dette. Selv om det var hun som hadde valgt sted, hva de skulle spise og drikke. Når de kom hjem og hadde et engangsligg ba hun han om å slå henne hardt, selv om det gikk i mot alt hun hadde kranglet om i diskusjonen deres. Hun fikk bade i en eng av roser, meningene hennes ble satt høyest og mannen måtte være enig i hennes mening, om ikke forbydde han kvinner. Hans meninger var likegyldig og om han mente det omvendte så var det forferdelig. Det var ikke snakk om å godta det motsatte kjønns innblikk i denne situasjonen. Hun viste hykleri på høyt nivå. Kjempet hardt om likestilling i diskusjonen, men viste ikke likestilling ovenfor mannen.
Selvfølgelig er det ting menn gjør bedre enn kvinner og selvfølgelig er det ting kvinner gjør bedre enn menn. Begge kjønn er mennesker, men vi er fortsatt født med noen forskjeller i fysikk, kropp og natur. Jeg har aldri hørt en mann reagere så sterkt hvis vi forteller at kvinnehåndball er mye mer spennende enn herrehåndball.

Jeg er feminist, fordi i visse religioner blir kvinner faktisk sett ned på. Jeg er feminist, fordi kvinner faktisk blir seksuelt trakassert og voldtatt. Jeg er feminist, fordi måten kvinner blir framstilt på i pornografi er grusom. Jeg er feminist, og jeg er stolt av å være kvinne og bærer kvinnekroppen med hevet hodet.
Om jeg kler meg dristig, sminker meg, barberer meg, så gjør jeg det for verken menn eller kvinner, jeg gjør det for meg. Jeg er stolt av å være feminist fordi våre bestemødre kjempet for å få jobb, for å få retten til å stemme, for å vise at kvinner ikke er et objekt men et menneske. Men er det noe jeg ikke er så er det ekstremfeminist, som vi kvinner har erstattet med feminisme i dagens samfunn. Og det er en tynn linje, men en stor forskjell på feminisme og ekstremfeminisme. Feminisme er en betegnelse om frihet, likestilling og rettferdighet for BEGGE kjønn.

I dag forventer vi at menn skal oppføre seg uten å komme med kommentarer, men i hytt og pine ser jeg at vi kvinner gjør dette mot menn. Vi kaller menn for sexfikserte og sier de trakasserer oss om de ser på rompene våre om vi går ned gata. Men kvinner synger gledelig låter om hvordan de ønskes at mannen skal behandle de i senga og ser gledelig på en mannekropp om den er pen. Kvinner blir hårsåre om utsagn som hore og tøs kommer frem, men vi stempler menn som fuckboys, playere og sier at "alle menn er like". Vi sier at kvinner blir brukt som sexobjekter i reklamer, men jeg tror ingen kvinner klager når dressmann reklamene kommer opp på skjermen eller om Dicaprio, Gosling, Pitt, Efron eller Kutcher er filmens hovedrolle. Vi har blitt hyklere og diskuterer useriøst. Vi står for noe vi ikke vet hva betyr. Vi har erstattet betydningen bak feminisme med hat mot det motsatte kjønn.

Debatten om likestilling mellom kjønn er en selvfølge, men debatten har blitt til en krig der vi putter oss selv i offerrollen uten å tenke oss om at menn kan og faktisk føler akkurat som oss. Vi snakker om at kvinner er det sterkeste kjønn og at de skal hylles, vi øker krigen og forskjellen. Forskjeller som våre forfedre kjempet om å avskaffe. Det finns ikke et sterkt kjønn, det finns mennesker fra begge parter, som er sterke sammen. Hyll kvinnene, hyll mennene, hyll menneskeheten. Hyll begge kjønn. Vi trenger likestilling, men ikke hykleri.

Jeg er stolt feminist, men ikke i dagens samfunn. Jeg nekter å være med i denne kampen der vi kjemper om kjønn mot kjønn, medmenneske mot medmenneske. Jeg er for likestilling, jeg er for at mennesker skal godta andre mennesker, jeg er for begge kjønn. Jeg er for at mennesker skal være for mennesker.
 






Aurora Arnstad




Mitt navn er Aurora Hallgeirsdatter Arnstad. Jeg bor i Oslo, og er 20 år gammel. Jeg kommer opprinnelig fra nydelige Trøndelag, men flytta til hovedstaden sommeren 2016. Jeg prøver å nyte livet til det fulle, hver eneste dag. Grunnen til at jeg startet denne bloggen er fordi jeg elsker å skrive.






Arkiv


· Desember 2017 · November 2017 · Mai 2017



Kategorier


· Blogg · tankene



Søk i bloggen




Linker


· blogg.no · Få din egen blogg!



Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.